Vaksinepress og demokratiets svik

Et kritisk blikk på COVID-19-håndteringen sett fra individets rettigheter. Hvordan kunne demokratiet svikte – ikke i et diktatur, men i et fritt og åpent samfunn som vårt?

Denne teksten handler ikke bare om en pandemi. Den handler om et samfunn som, i fryktens navn, satte grunnleggende prinsipper til side. Og om hva som kreves for å finne veien tilbake til sannhet og ansvar. Teksten er litt lang men desto viktig og tar opp mange av temaene fra pandemien. Jeg skulle gjerne tatt med enda mer men det får komme senere.

Et demokrati i krise

I et ekte demokrati handler makt ikke bare om flertallets vilje, men om at flertallet respekterer mindretallets rett til å være uenig, til å stille spørsmål og til å bestemme over egen kropp. Når den balansen forsvinner, er det ikke lenger demokrati – men flertallstyranni, forkledd som fellesskap.

Under pandemien ble retten til å velge selv – til å få nøytral informasjon og ta informerte helsevurderinger – effektivt knust. Myndigheter, medier og eksperter opptrådte samstemt. Resultatet? Et iskaldt, kollektivistisk system der individets frihet ble ofret for “det større godet”. Men når dette “godet” styres av politisk agenda, økonomiske interesser og fryktretorikk, er konsekvensene katastrofale – både for enkeltmennesket og for demokratiet.

Folk ble ikke behandlet som frie borgere, men som brikker i et sosialt eksperiment – hvor kontroll, lydighet og konformitet ble verdsatt høyere enn integritet, ansvar og samvittighet.

Masseformasjon og kollektivt tunnelsyn

Psykologiprofessor Mattias Desmet beskriver i The Psychology of Totalitarianism hvordan moderne samfunn – også demokratiske – kan gli inn i totalitære tilstander gjennom en form for massepsykose. Når befolkningen i lengre tid opplever isolasjon, angst og meningsløshet, blir de sårbare for det han kaller masseformasjon: en tilstand hvor store grupper mennesker samler seg rundt ett enkelt narrativ – og slutter å stille spørsmål.

Under pandemien så vi nettopp dette. En nesten hypnotisk enighet oppsto nærmest over natten: vaksinen var løsningen. Alt annet ble mistenkeliggjort. Skepsis ble farlig. De som stilte spørsmål, ble utpekt som trusler – ikke bare mot folkehelsen, men mot selve fellesskapet.

Slik oppsto et kollektivt tunnelsyn – drevet av frykt, forsterket av mediene og opprettholdt gjennom sosialt press. Resultatet var et klima der fri tanke og reell debatt ikke bare ble uønsket – men umulig. De «frie mediene» ble ikke kontrollører – de ble forsterkere av narrativet, mens kritiske røster ble ignorert.

Hastverksvaksinering uten langtidsdata

COVID-19-vaksinene ble utviklet og hastegodkjent i rekordfart. Det som vanligvis tar over ti år med forskning og langtidsstudier, ble presset gjennom på under ett. Myndighetene godkjente et helt nytt, eksperimentelt inngrep – mRNA-teknologi – som aldri før hadde vært brukt i godkjente vaksiner for mennesker. Da massevaksineringen startet, fantes det ingen langtidsdata. Og det gjør det fortsatt ikke. Ingen vet hvordan denne teknologien påvirker kroppens komplekse immunsystem over tid.

Likevel ble enhver skepsis møtt med mistenkeliggjøring. Befolkningen ble fortalt at vaksinene var «trygge og effektive» – før dataene forelå, før bivirkningene var kjent, og før risikoen var evaluert.

Da de mest sårbare var vaksinert, begynte presset mot unge og friske. Det var da jeg – som folkevalgt – valgte å reagere. Den 1. juli 2021 sendte jeg et åpent brev til statsminister Erna Solberg og ba om en midlertidig stans i massevaksineringen. Jeg oppfordret til en føre-var-strategi, i påvente av bedre dokumentasjon. Jeg uttrykte dyp bekymring over at en injeksjon som i praksis er en form for genterapi – og i verste fall kan innebære genredigering – ble tilbudt unge mennesker med minimal risiko for alvorlig sykdom.

Å presse dette på barn og ungdom, uten oversikt over langtidskonsekvenser, var – og er – ikke forsvarlig helsepolitikk. Det er medisinsk eksperimentering.

Brevet ble aldri besvart. Det ble tiet i hjel – som så mange varsler, spørsmål og nødrop ble tiet i hjel, fordi de ikke passet inn i det godkjente narrativet.

Verdens største sikkerhetsstudie

I 2024 publiserte Vaccine den største sikkerhetsstudien noensinne gjort på COVID-19-vaksinene. Studien baserte seg på data fra over 99 millioner mennesker, og resultatene er rystende: Risikoen for myokarditt økte med 610 % etter mRNA-vaksine, ADEM med 378 %, Guillain-Barré med 249 %, og cerebral venøs sinus trombose (CVST) med 323 %. Tallene burde ha utløst øyeblikkelig revurdering av hele vaksineprogrammet.

Enda mer alvorlig er det at studien kun så på 13 utvalgte diagnoser. Den kartla ikke autoimmune sykdommer, fertilitetsforstyrrelser, hormonell ubalanse, kroniske nervesystemplager eller andre mulige langtidsvirkninger. Når risikoen for alvorlige skader er så høy innen et begrenset utvalg, sier det seg selv at mørketallene kan være betydelige.

Det som kanskje er mest urovekkende, er myndighetenes respons: stillhet. Ingen omfattende gransking, ingen pause, ingen vilje til å revurdere. At slike funn ikke utløste alarm, er ikke bare en svikt i helseforvaltningen – det er et svik mot vitenskapen og mot befolkningens tillit.

Den samme stillheten preget reaksjonene da tallene for 2023 avslørte en overdødelighet på over 50% blant unge i alderen 1 til 39 år – sammenlignet med snittet fra 2010 til 2019. Dette skjedde etter massevaksineringen, ikke under selve pandemiåret 2020, hvor det ikke var overdødelighet. “Plutselig død” ble et begrep vi begynte å leve med. Samtidig viste tallene at coronavirussykdom bare forklarte litt over halvparten av overdødeligheten i Norge under pandemien. Likevel ble det ikke erklært noen krise. Ingen gransking. Bare stillhet.

Sensur som system

Sensuren under pandemien var ikke tilfeldig. Den var koordinert, systematisk og politisk motivert. Lege- og forskerstemmer som advarte mot vaksinenes risiko, mistet jobber, ble utstøtt fra fagmiljøer og stemplet som farlige. Samtidig fjernet teknologigiganter som Facebook, YouTube og Google innhold som avvek fra myndighetenes narrativ – selv når det var faglig solid og evidensbasert.

Vitenskap ble underlagt politikk, og uenighet ble effektivt kneblet.

Mark Zuckerberg innrømmet i et intervju med Joe Rogan at Facebook sensurerte COVID-19-relatert innhold etter direkte oppfordring fra FBI og andre myndigheter. Mange av innleggene som ble fjernet, viste seg senere å være korrekte – inkludert informasjon om vaksinebivirkninger og mulige laboratorielekkasjer.

Dokumentene bak The Pfizer Papers, gjennomgått av Naomi Wolf og et team av forskere, avslører hvordan alvorlige bivirkninger var kjent for Pfizer – men ble skjult for offentligheten. Denne informasjonen ble ikke bare fortiet, men aktivt sensurert av teknologiselskaper i samarbeid med myndigheter.

Twitter Files, offentliggjort etter Elon Musks overtakelse, avslørte hvordan helsemyndigheter og byråkrater hadde direkte kontakt med Twitter for å styre hva som skulle skjules og fjernes. Alt som kunne svekke tilliten til vaksinene, ble stemplet som “feilinformasjon” – uavhengig av sannhetsgehalt.

En sentral figur i denne informasjonsstyringen var Dr. Anthony Fauci, som både frontet vaksinestrategien og bidro til å ensrette kommunikasjonen mellom myndigheter, medier og plattformer. Han var også involvert i å diskreditere teorien om at viruset kunne stamme fra et laboratorium. I boken The Real Anthony Fauci beskriver Robert F. Kennedy Jr. ham som en maktfigur med tette bånd til legemiddelindustrien – en mann som i tiår har styrt amerikansk folkehelse med jernhånd, mens han systematisk har undertrykt alternative behandlinger og manipulert forskningen til fordel for industriens interesser.

Samtidig ble Robert F. Kennedy Jr. – en av de mest sensurerte stemmene under pandemien – systematisk fjernet fra sosiale medier for å ha stilt spørsmål ved vaksinesikkerheten. Men Kennedy var ikke motstander av vaksiner som sådan. Hans vil bare sikre at vaksiner utvikles og godkjennes med gullstandard vitenskap – basert på uavhengige data, full åpenhet og reelt informert samtykke. Nå er han utnevnt til helseminister i USA – et historisk øyeblikk som markerer et mulig tidsskifte: De som ble tiet, får nå mikrofonen. Sannheten, som ble skjøvet ut bakdøren, er i ferd med å entre hovedscenen.

Ifølge psykologiprofessor Mattias Desmet kjennetegnes moderne totalitære systemer ikke først og fremst av vold, men av masseformasjon – der staten, mediene og akademia smelter sammen til én stemme. De store mediehusene ble ikke vakthunder, men ekkokamre. Kritiske spørsmål ble erstattet av konsensus. Vaksineskepsis – selv fra fagfolk – ble fremstilt som ekstremisme.

Slik ble det sosiale og psykologiske rommet for motstand borte. En kollektiv illusjon tok form – ikke nødvendigvis drevet av ond vilje, men av en dyp systemsvikt: fraværet av åpen debatt og respekt for individets demokratiske rett til å tvile.

Alvorlig skurr over hele linja

Gjennom hele pandemihåndteringen skurret det – og ikke bare én gang. Vaksinen ble fremstilt som frivillig, men i praksis ble den en forutsetning for å leve et normalt liv. Uten vaksinen ble folk i praksis stengt ute fra arbeid, skole, reiser og sosiale arenaer. Mange tok vaksinen ikke av overbevisning, men for å få livet sitt tilbake. Dette var ikke frivillighet. Det var tvang, kledd ut som solidaritet.

Samtidig endret CDC definisjonen av hva en vaksine er. I 2021 fjernet de kravet om at vaksiner skal gi immunitet – og definerte dem i stedet som preparater som stimulerer immunrespons. Det åpnet for at mRNA-injeksjoner – som ikke hindrer smitte – likevel kunne markedsføres som vaksiner. Også WHO og EMA tok i bruk denne nye definisjonen, til tross for at det var kjent at mRNA-preparatene ikke ga steril immunitet.

Men når et preparat ikke lenger beskytter mot smitte, men kun hevdes å redusere alvorlig sykdom, og samtidig krever gjentatte doser, er det i realiteten ikke lenger en vaksine i klassisk forstand. Det minner mer om symptomdempende behandling – altså en medisin. At myndighetene likevel valgte å videreføre vaksinebegrepet, har fått mange til å spørre: Ble definisjonen endret for å opprettholde et narrativ – og for å rettferdiggjøre krav, pass og sosialt press?

Moderna forklarer selv her hvordan de anser cellene våre som computere som kan programmeres med syntestisk mRNA (og dermed overstyre vårt eget naturlige DNA - som egentlig skal produsere mRNA). Dette er genterapi.

Møtene med smittevernsoverlegen ved SUS
Som folkevalgt og ombudsperson hadde jeg høsten 2021 to møter med smittevernoverlege Lars Kåre Kleppe ved Universitetssykehuset i Stavanger. Jeg løftet konkrete spørsmål fra innbyggere knyttet til det faktiske innholdet i Pfizer-vaksinen, og ba om at det måtte verifiseres i norske laboratorier. Kleppe opplyste at ingen i Norge fysisk hadde undersøkt vaksineinnholdet – det var ikke normen. Norske myndigheter stolte på produsentens egne data og godkjenninger fra andre land. Jeg uttrykte dyp forferdelse på vegne av den norske befolkning: Hvordan kunne norske helsemyndigheter ta et slikt ansvar – uten selv å kontrollere hva som faktisk ble injisert i millioner av mennesker?

I en tid hvor tilliten til myndighetene burde stå fjellstøtt, valgte man i stedet å lene seg på eksterne instanser – og ignorere ropet om åpenhet.

Samtidig ble fortellingen om at vaksinen “reddet millioner av liv” gjentatt som et mantra – selv da overdødeligheten begynte å stige markant. Hvordan kan man hevde at liv ble reddet, når tallene viste det motsatte?

I 2022 fremmet jeg en interpellasjon i Rogaland Fylkesting med krav om at Stortinget måtte ta ansvar og åpne for en uavhengig gransking av vaksinesikkerheten. Forslaget ble ikke engang behandlet. Ignoransen taler sitt tydelige språk.

Alt annet enn vaksinen ble skjøvet til side. Naturlig immunitet, tidlig behandling og helsefremmende tiltak ble oversett, sensurert eller latterliggjort. Ivermectin ble stemplet som “hesteormmiddel”, til tross for bred klinisk bruk og studier som viste effekt. Optimal D-vitaminnivå kan redusere risikoen for alvorlig COVID-19 – men myndighetene ignorerte dette, og fokuserte kun på vaksiner.

Samfunnet stengte ned, barn ble fratatt skole, eldre døde alene, og samtalen om konsekvensene uteble. Informert samtykke ble erstattet med statsfinansiert reklame. Barn og unge – med minimal risiko for alvorlig sykdom – ble presset til å vaksinere seg, selv om ingen visste noe om langtidsvirkningene. Når mennesker presses uten tilgang på fullstendig informasjon, er det ikke bare dårlig helsepolitikk – det er etisk uforsvarlig.

Og statsminister Erna Solberg kalte det en borgerplikt.

Når feilene ble synlige, ble de ikke korrigert. Tvert imot – retorikken ble skjerpet, og kritikerne ble tiet.

Samtidig flommet milliardene inn hos Pfizer, Moderna og de andre aktørene bak vaksinene. De hadde fritak fra erstatningsansvar. WHO, myndigheter og medier hadde bånd til produsentene. Når kontrollørene selv er en del av systemet – hvem beskytter da folket?

Det mest hjerteskjærende er likevel fraværet av empati. Tusenvis har meldt om alvorlige bivirkninger, funksjonstap og dødsfall. Men ingen beklagelser kom. Ingen støtte. Bare stillhet.

Noe av det jeg personlig angrer mest på, er at jeg – som folkevalgt – i begynnelsen støttet nedstengningen. Jeg trodde den skulle vare i to uker, for å flate ut smittekurven. Det var vondt å innse at vi bare var i første kapittel av en nøye planlagt utrulling – og enda vondere å kjenne hvor lett det var, selv for meg, å bli dratt inn i det.

Det som smerter mest i dag, er at så mange folkevalgte fortsatt ikke har gjennomskuet hva som skjedde. At de som styrte, og de som fulgte, fortsatt ikke tar ansvar.

Alt dette skjerper behovet for én ting: Å si sannheten. Å stille spørsmål. Å gjenreise respekten for individets stemme – og retten til å si nei.

En demokratisk stresstest – og vi strøk

Pandemien var ikke bare en helsekrise. Den var en stresstest for demokratiet – og vi strøk. Vi lot frykt overstyre fornuft. Vi ofret frihet for en illusjon av trygghet. Vi godtok at staten grep inn i våre liv, våre valg og våre kropper. Og vi tiet mens naboer og kolleger ble presset, ekskludert og skammet ut.

Et demokrati kan ikke overleve uten motstemmer. Likevel tillot vi at én løsning ble allment, nærmest religiøst, akseptert – mens alle andre ble stemplet som farlige. I et virkelig demokrati skal staten frykte folkets stemme, ikke straffe den.

I ettertid forsøker mange å glemme. Andre forsøker å rettferdiggjøre. Men det vi trenger nå, er det motsatte: Å huske. Å granske. Å erkjenne hva vi nesten mistet – og å stå opp for det som fortsatt kan reddes.

Friheten begynner med deg

Når retten til å si nei ikke lenger er ukrenkelig, har vi mistet demokratiets kjerne. Da står vi igjen med et system der lydighet trumfer samvittighet, og kontroll kler seg ut som omsorg.

Det som ikke blir konfrontert, vil gjenta seg. Og historien viser oss hvordan det skjer: ikke med soldater i gatene, men med stillhet. Ikke med vold, men med “hensyn”. Under dekke av trygghet, fellesskap og moralsk press forvandles tvil til synd – og samtykke til en plikt.

Derfor må vi si det som mange fortsatt tier om: Noe gikk alvorlig galt. Og det er fortsatt mulig å rette det opp. Men da må vi reise oss. Vi må ta tilbake stemmen, samvittigheten – og den friheten vi en gang tok for gitt.

Nå står vi ved et nytt veiskille. Regjeringen har foreslått et voksenvaksinasjonsprogram som inkluderer COVID-19-vaksinen. Høringsfristen er 24. mars 2025. Med forslaget følger en ny påminnelsesordning der du – hvis du ikke er vaksinert – vil få individuelle varsler via Helsenorge.

Det er ingen åpenbar tvang – men en jevn, statlig strøm av press. Et stille, digitalt trykk mot din avgjørelse, din kropp og din samvittighet. Frivillighetens grense flyttes – igjen.

Friheten dør ikke med et brak. Den slukner når vi slutter å forsvare den.

Så spør deg selv – og spør dem som styrer:

Hvem eier kroppen din – du eller staten?

Setter du pris på det jeg skriver? Støtt gjerne arbeidet med en valgfri gave på Vipps 856198 – hver eneste støtte gir inspirasjon og mulighet til å fortsette å skrive og dele flere perspektiver. Tusen takk!

Du kan også lese mer av hva jeg har å tilby samt finne kontaktinfo på www.SusanneHeart.no

Til info: Jeg har hatt hjelp av AI til forbedring av språket.