Kalte Andrew Bridgen for anti-vax og konspirasjonsteoretiker – nå må Hancock i retten

En seier for ytringsfriheten og for alle folkevalgte som ble forsøkt kneblet under pandemien. Jeg var én av dem. Nå må vi spørre: Når stilles også norske maktpersoner til ansvar?

Andrew Bridgen får ærekrenkelsessaken sin mot Matt Hancock prøvd for britisk domstol. Det er ikke bare en seier for én mann. Det er en seier for ytringsfriheten, og for alle folkevalgte som ble forsøkt kneblet under pandemien. Jeg var én av dem. Nå må vi spørre: Når stilles også norske maktpersoner til ansvar?

Den britiske parlamentsrepresentanten Andrew Bridgen har fått medhold i retten. Hans ærekrenkelsessak mot tidligere helseminister Matt Hancock går nå videre til full behandling. Dommeren avviste Hancocks forsøk på å få saken henlagt og åpnet i stedet for full bevisføring.

Det er et gjennombrudd for ytringsfriheten. Et håp for alle som har blitt marginalisert, latterliggjort og demonisert for å stille spørsmål ved myndighetenes covid-politikk. Og det er et kraftig varsko til alle maktpersoner som tror de kan stemple motstemmer uten konsekvenser.

Bakgrunnen er kjent: Bridgen delte en fagfellevurdert studie og skrev følgende på X (tidligere Twitter):

«Som en kardiolog sa til meg: Dette er den største forbrytelsen mot menneskeheten siden Holocaust.»

Uttalelsen ble brukt som begrunnelse for å ekskludere ham fra Det konservative partiet. Kort tid etter kalte Matt Hancock Bridgens ytringer for:

«De motbydelige og farlige antisemittiske, vaksinefiendtlige og antivitenskapelige konspirasjonsteoriene som en sittende parlamentsrepresentant kom med i morges, er uakseptable og har absolutt ingen plass i vårt samfunn.»

Dette ble sagt fra talerstolen i Underhuset. Uten debatt. Uten nyanser. Kun med maktens språk, brukt til å knuse en folkevalgt som representerte uro og kritisk tenkning blant deler av befolkningen.

Men nå sier retten: Dette skal prøves. Det finnes en grense. Og kanskje, endelig, skal den grensen gjøres synlig.

Det samme skjedde med meg

Jeg kjenner dette mønsteret godt. I 2022 sto jeg på talerstolen i Rogaland fylkesting og fremmet en interpellasjon om vaksinesikkerhet. Jeg ba ikke om noe ekstremt – bare om en føre-var-tilnærming, basert på uavhengige data og åpne vurderinger. En faglig og etisk diskusjon på vegne av en stor gruppe av befolkningen. Det vi kaller demokrati.

Men responsen var ikke preget av åpenhet fra mine folkevalgte kollegaer på tinget. Den var preget av stempling:

– Jeg ble kalt konspirasjonsteoretiker.
– Jeg ble sammenlignet med ekstremister og statskuppforsøk.
– Jeg ble beskyldt for å være en fare for folkehelsa.

Ikke ett eneste svar på de spørsmålene jeg faktisk stilte. Bare offentlig nedrakking. Og et klart signal til andre som måtte mene det samme: Dette får du svi for. (Debatten ble senere kritisk gjennomgått av Foreningen Lov og Helse)

I VG ble jeg og befolkningen jeg representerte i 2021 også offentlig angrepet av daværende kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby (Venstre). Hun reagerte kraftig på mitt utsagn om at «det ikke finnes en tydelig fordel ved å vaksinere (covid-mRNA) barn og unge, og at vitenskapen ikke har hatt tid nok til å levere tilstrekkelig med sikkerhetsdata før vi satte i gang med massevaksineringen.»

Hennes respons i VG var:

“Dette er en farlig og fullstendig useriøs anklage.”

Hun la til:

“En av de tingene jeg har fryktet mest under pandemien, er at vaksineskepsis skal få etablere seg. Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige. Nå ser vi også at det lever i etablerte partier.”

Dette var ikke et bidrag til en demokratisk samtale. Det var et forsøk på å kneble. Ikke bare meg, men alle som stilte de samme spørsmålene. Spørsmål som i dag stilles i stadig flere land, også av leger, forskere og tidligere talsmenn for den samme vaksinepolitikken.

I 2021, etter at jeg hadde sendt et åpent brev til statsminister Erna Solberg og bedt om en pause i massevaksineringen i påvente av bedre sikkerhetsdata, ble det fra partiledelsen i Miljøpartiet De Grønne tatt initiativ for å få meg fjernet. Begrunnelsen var at mine uttalelser var uforenlige med partiets verdier. Men jeg hadde verken brutt med partiprogrammet eller de etiske retningslinjene. Jeg stilte spørsmål, basert på føre-var-prinsippet og behovet for uavhengig vitenskapelig dokumentasjon.

I stedet for en åpen intern samtale ble jeg møtt med intenst press om å trekke meg, og trusler om eksklusjonssak. Det ble tydelig at ytringsrommet var totalt fraværende. Også i et parti som profilerer seg som demokratisk.

Jeg valgte til slutt selv å melde meg ut og med det ofre min egen politiske «karriere». Jeg valgte å stå opp for sannheten og for befolkningen jeg representerte, i stedet for å la meg presse til lydighet. Det har kostet meg mye. Både økonomisk og i kansellering av min stemme i den offentlige debatten. Men det har også gitt meg mye: en unik kraft til å fortsette å utfordre og stå støtt der andre tier.

Når skal oppvasken starte her i Norge?

Bør ikke også de som brukte sin makt til å sverte, avvise og latterliggjøre folkevalgte og faglige motstemmer, holdes ansvarlige?

Hvis det er rett å stille Matt Hancock til ansvar for ærekrenkende uttalelser mot en folkevalgt i Storbritannia – hvordan kan vi da fortsette å godta at politikere, som Guri Melby, fikk bruke landets største medier til å avfeie reelle spørsmål som “useriøse” og “farlige” – uten å selv bli stilt til veggs?

Hva slags demokrati har vi da?

Språket som maktvåpen

Det Andrew Bridgen og jeg, og mange andre, har opplevd er ikke tilfeldigheter. Det er en bevisst strategi. Når makta ikke kan svare med fakta, svarer den med karakterdrap. Når argumentene er for sterke, rettes skyts mot avsenderen. Når makten føler seg truet, tåler den ikke ubehag. Da omskrives virkeligheten. Den som stiller viktige spørsmål, blir ikke lenger sett som en folkevalgt – men stemples som en trussel mot samfunnet.

Dette er språklig maktmisbruk. Ikke bare for å vinne en diskusjon, men for å frata mennesker tillit, verdighet og stemme.

Men det er ikke “konspirasjonsteori” å etterspørre dokumentasjon.

Det er ikke “ekstremisme” å be om ansvar.

Det er ikke “farlig” å stille spørsmål.

Tvert imot: Det er farlig å la være. Det er farlig når ingen lenger tør å si ifra. Når demokratiet blir redusert til et lydighetsprosjekt – og det å representere befolkningens uro, blir møtt med offentlig ydmykelse og sosial ekskludering.

Noen få sto imot

Vi var få. Politikere og folkevalgte som, midt i pandemitrykket, våget å stille spørsmål ved overgrepene som skjedde i vitenskapens og sikkerhetens navn. Få som insisterte på å verne om menneskeverd, informert samtykke og ytringsfrihet, også når det kostet.

Derfor knyttet flere av oss kontakt på tvers av land og partier. For å stå stødigere. Sammen.

Jeg har møtt Andrew Bridgen ved flere anledninger. Jeg vet hvor mye han har stått i. Jeg vet hvilket umenneskelig press han har vært utsatt for. Hatet. Truslene. Utstøtelsen. Tapet av posisjon, inntekt, anerkjennelse. Og samtidig – integriteten han har beholdt.

Det å bli stående for sannhet, når nesten alle andre snur ryggen til, det krever mot. Det koster. Og det inspirerer.

Bridgens seier er vår

Når britisk rett nå pålegger Matt Hancock å møte i retten for sine ærekrenkende uttalelser, er det ikke bare en personlig seier for Bridgen. Det er et varsko til hele det politiske etablissementet: Du kan ikke misbruke maktposisjonen din til å kneble politiske motstemmer uten konsekvenser.

Det er en seier for integritet.

En seier for ytringsfrihet.

Og en seier for folkevalgte som fortsatt våger å representere folket – ikke bare partiet.

Kanskje er dette starten på det oppgjøret vi trenger her i Norge også. Et oppgjør med politikere, redaktører og såkalte eksperter som brukte sine plattformer til å stemple, splitte og demonisere enhver som ropte varsko i tide.

Og vi må aldri glemme det mest grunnleggende:

I et demokrati er folkevalgte folkets stemme, ikke myndighetenes.

Altfor mange av mine kolleger i politikken ser ikke ut til å reflektere over det et eneste sekund, i sin iver etter å være lydige og korrekte. De har glemt hvem de er valgt av, og hvem de skal stå til ansvar for.

Vi trenger ikke flere disiplinerte mennesker. Vi trenger modige mennesker.
Vi trenger ikke mer kontroll. Vi trenger mer samvittighet.
Vi trenger ikke mer lydighet. Vi trenger sannhet, åpenhet og rettferdighet.

Og vi trenger aldri glemme dette:
Det er ikke useriøst å stille spørsmål når liv, helse og frihet står på spill.

Det er ansvarlig.

Andrew Bridgen vant første runde i Storbritannia. Spørsmålet er: Når starter oppvasken her i Norge?

Setter du pris på det jeg skriver? Støtt gjerne arbeidet med en valgfri gave på Vipps 856198 – hver eneste støtte gir inspirasjon og mulighet til å fortsette å skrive og dele flere perspektiver. Tusen takk!

Du kan også lese mer av hva jeg har å tilby samt finne kontaktinfo på www.SusanneHeart.no

Til info: Jeg har hatt hjelp av AI til forbedring av språket.