Eventyret om Illusjonsveverne, Illusjonsregisteret, og De Pantsatte Barna

Det var en gang et land kjent for sitt frie folk og ærlige styresett. Kongen og hans råd lovte alltid å beskytte folket og deres rettigheter. Men bak slottsmurene lå en skjult mørk hemmelighet...

Det var en gang et land kjent for sitt frie folk og ærlige styresett. Landets konge og hans råd lovte alltid å beskytte folket og deres rettigheter. Men bak de tykke slottsmurene skjulte kongen en mørk hemmelighet – han hadde alliert seg med et globalt nettverk av Illusjonsvevere, en mektig orden som mestret kunsten å skape blendverk og bedrag. Disse Illusjonsveverne hadde en eneste hensikt: å veve et usynlig nett av kontroll over hele landet – ja, hele verden faktisk – slik at de kunne eie alt og alle, uten at noen merket hva som foregikk.

Illusjonsveverne startet i det små, med landets selskaper og eiendommer. Gjennom noe de kalte Illusjonsregisteret sørget de for at hvert selskap og hver eiendom ble registrert i kongens navn, knyttet til en skjult gjeld han skyldte dem. Men grådigheten deres kjente ingen grenser. Snart gikk de videre til å registrere ikke bare selskapene, men også landets offentlige institusjoner – skoler, sykehus, domstoler og til og med selve kongeriket ble i hemmelighet omskapt til selskaper.

Alle disse institusjonene, som en gang hadde vært landets ryggrad og til folketjeneste, var nå listet opp som eiendommer i Det Globale Illusjonsregisteret. Illusjonsveverne visste at dersom disse institusjonene ble registrert som selskaper, kunne de etter hvert eies, pantsatt som eiendom, og i verste fall selges. Det en gang så frie riket var på vei til å bli eiendommen til usynlige eiere – uten at folket var klar over hva som skjedde.

Men det mørkeste av alt var hva Illusjonsveverne gjorde med de nyfødte barna. Når hvert barn kom til verden, ble det registrert og gitt et unikt nummer – et Gullnummer. Foreldrene trodde dette bare var for enkel identifikasjon, men i virkeligheten var Gullnummeret inngangsbilletten til Illusjonsregisteret – en usynlig pantsetting av barnets fremtid. For hvert barn som ble født i landet, vevde Illusjonsveverne en ny, usynlig lenke som bandt det til kongens voksende gjeld og deres egen makt. Ingen barn slapp unna. Folket ante ikke at barna deres ble sett på som verdier, eiendom i et globalt nettverk.

Så lenge folkets øyne var blendet av illusjoner, gled riket sakte men sikkert over i hendene på de usynlige eierne. Men til slutt begynte noen å våkne. Ryktene spredte seg om at barna ble pantet bort, at institusjonene var blitt varer, og at alle var fanget i et nett de aldri hadde valgt. Folket forstod til slutt at deres eneste vei til frihet var å bryte seg løs fra Illusjonsregisteret og gjenvinne sin suverenitet.

Med nyvunnet innsikt reiste folket seg mot Illusjonsvevernes bedrag. De innså at en illusjon bare virker så lenge ingen ser den for hva den er. Alle hindringene, grensene og reglene var bare et verk av tåke, laget for å skjule sannheten – og når tåken forsvant, så de det de en gang hadde hatt, friheten. De visste at hvis de kunne rive bort sløret, ville de kunne befri barna sine, institusjonene sine og til syvende og sist hele riket fra de usynlige eiernes grep.

Da kom de til å huske en tekst, en erklæring laget av et fritt folk som en gang, lenge før, hadde brutt seg ut av lignende lenker. Det var Uavhengighetserklæringen, og den lød slik:

“Vi anerkjenner den uforanderlige sannhet at alle mennesker er født med like rettigheter, og at de har fått en uomtvistelig frihet fra skaperens hånd. For å beskytte disse rettighetene – Liv, Frihet og Søken etter Lykke – skal et folk stå opp mot enhver undertrykkende makt som truer deres grunnleggende verdighet. Når regjeringer, systemer eller ledere søker å undergrave eller undertrykke folket for sine egne formål, er det folkets rett, ja deres plikt, å kaste av slike lenker, og å forme et nytt styre, forankret i deres umistelige rettigheter som frie mennesker.”

Med lyset som sin ledestjerne forsto folket – de mange – at illusjonene bare var som skygger, fryktinngytende, men maktesløse. Illusjonsveverne var få, og deres kraft hvilte kun i mørket de skapte. Folket trengte ikke kjempe; det var nok å skru på lyset. Da flammenes klare skinn fylte rommet, fordunstet illusjonene, avslørt som tomme skygger. Friheten – som hele tiden hadde vært der, like utenfor synet – trådte frem i sin fulle, uforstyrrede glans. Folket innså sin egen kraft: å se gjennom skyggene var alt som skulle til, og slik tok de friheten tilbake – som den alltid hadde vært deres.

Så levde de lykkelig i alle sine dager.

---

Kan eventyret ha noen røtter i virkeligheten?

Har du lyst til å dykke inn kontroversene i eventyrets tema fra den virkelige verden? Da kan jeg anbefale Hans Eirik Olav sin svært omfattende artikkel “Trollmannen fra Oz” med et stort antall kildehenvisninger.

Her er også en kort informasjonsfilm (ca 7 min) og en TikTok-video (ca 5 min) om tolkningen av eventyret Trollmannen fra Oz som peker på samme problemstilling.

NB. Det er utfordrende å gå inn i denne materien og det er lett å gå seg vill. Men likevel viktig å gjøre seg noen refleksjoner tenker jeg.

NB. Illustrasjonene i eventyret er laget ved hjelp at ChatGPT, som også er brukt som tekstforbedrings-verktøy i prosessen med å skrive eventyret. Forfatter er Susanne Heart.