ANALYSE: Ukraina – Historien vi ikke fikk høre
I vestlige medier presenteres Ukraina-krigen nærmest unisont som en uprovosert russisk angrepskrig, der Russland alene bærer ansvaret for volden og lidelsene. Men er det sant?
Det er lett å la seg rive med av dette enkle narrativet, særlig når følelsene får styre og nyanser utelates. Men en konflikt av dette omfanget har dype røtter, og det å forstå disse røttene er ikke det samme som å forsvare krigen. Jeg skriver denne analysen fordi jeg har tillit til at mennesker flest evner å tenke selv, så lenge de får tilgang til flere perspektiver og mer informasjon. Og fordi jeg mener alle mennesker har rett til å leve i fred – fri fra storpolitikkens kyniske grep.
Forhistorien – etter den kalde krigen
Når vi leter etter årsakene til Ukraina-krigen, må vi tilbake til det geopolitiske maktskiftet som fulgte Sovjetunionens fall. Tidlig på 1990-tallet fikk russiske ledere en rekke signaler om at NATO ikke ville utvide seg østover dersom Moskva godtok en fredelig gjenforening av Tyskland. USAs daværende utenriksminister James Baker skal ha forsikret Mikhail Gorbatsjov om at NATO ikke ville bevege seg «en tomme» nærmere Russlands grenser. Denne muntlige forståelsen ble aldri nedfelt i noen traktat, men ble like fullt oppfattet som en del av det uformelle grunnlaget for en ny sikkerhetsorden i Europa.
Til tross for disse forsikringene, begynte NATO sin ekspansjon østover i 1999, da Polen, Ungarn og Tsjekkia ble medlemmer. Innen 2004 hadde ytterligere syv østeuropeiske land blitt en del av alliansen, inkludert de baltiske statene. For Vesten ble dette fremstilt som en naturlig utvidelse av demokratiets og frihetens sfære, der selvstendige stater fritt valgte sin egen vei. For Russland derimot, ble det oppfattet som et strategisk svik – en gradvis innringing og eksistensiell trussel mot russisk sikkerhet.
Denne opplevelsen av innringing har klare historiske paralleller. På samme måte som USA reagerte med blokade og verdenskrise da Sovjetunionen forsøkte å plassere missiler på Cuba i 1962, opplevde Russland NATOs ekspansjon som en fremmed militær allianse som flyttet sine baser og kapasiteter stadig nærmere russiske byer og strategiske kjernevåpenbaser. Der Vesten så suverenitet og frihet, så Russland en omringning de mente truet deres egen eksistens.
Ukraina i krysspresset mellom øst og vest
Ukraina har siden Sovjetunionens fall vært en nøkkelbrikke i dette geopolitiske spillet. Med sin lange grense mot Russland og dype historiske, økonomiske og kulturelle bånd til Moskva, har Ukraina alltid hatt en særstilling. Samtidig har landets vestlige deler hatt sterkere tilknytning til Europa. Denne spenningen gjorde at ukrainske ledere i flere tiår forsøkte å balansere mellom samarbeid med Vesten og fortsatt gode relasjoner med Russland.
Denne balansen brøt sammen i 2014. Da valgte USA og EU å aktivt støtte opposisjonen i Ukraina, som ønsket å trekke landet vestover og ut av Russlands sfære. De USA-støttede protestene på Maidan-plassen, kombinert med Janukovitsjs beslutning om å avvise en EU-assosieringsavtale til fordel for en avtale med Russland, utløste dramatiske hendelser som endte med presidentens flukt og maktskifte i Kyiv.
Den berømte lekkasjen av telefonsamtalen mellom Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt avslørte hvordan USA ikke bare observerte, men aktivt regisserte deler av maktskiftet. Nuland pekte direkte ut hvilke personer USA ønsket i Ukrainas nye regjering – en uvanlig åpenbaring av hvordan Washington så på Ukraina som en strategisk brikke i en større kamp.
For Russland var dette et sjokk. Ukraina, som Russland alltid hadde sett som en kulturell og strategisk forlengelse av seg selv, var nå i ferd med å bli en pro-vestlig bastion – med åpen dør for NATO-medlemskap og amerikansk militær tilstedeværelse. For Moskva var dette uakseptabelt.
NATOs rolle – fra samarbeidspartner til drivkraft
Etter 2014 utviklet Ukraina et stadig tettere forhold til NATO. Selv om landet formelt sto utenfor alliansen, ble det likevel integrert i vestlige forsvarsstrukturer gjennom våpenleveranser, etterretningssamarbeid og felles øvelser. NATO tok aktivt del i opplæringen av ukrainske styrker, og Jens Stoltenberg forsikret jevnlig at NATO støttet Ukrainas suverenitet – samtidig som døren til medlemskap aldri ble stengt.
For Russland var dette en rød linje. Fra Kremls ståsted var ikke Ukraina lenger en nøytral bufferstat, men en aktiv brikke i NATOs langsiktige strategi for å svekke Russland. Denne oppfatningen ble forsterket da Stoltenberg i 2023 selv bekreftet at NATO hadde vært til stede i Ukraina helt siden 2014, og at alliansen i årevis hadde forberedt ukrainske styrker på nettopp den krigen som brøt ut i 2022.
Refleksjon: Kan man snakke om en “uprovosert angrepskrig” når en militær allianse i årevis har styrket og trent et nabolands forsvar, med mål om å integrere det i sin egen struktur?
En angrepskrig – eller en reaksjon på NATOs strategi?
Russlands invasjon i februar 2022 ble raskt stemplet som uprovosert i vestlige medier, men denne karakteristikken ser bort fra det sikkerhetspolitiske bakteppet. Allerede i desember 2021 sendte Russland et konkret forslag til en sikkerhetsavtale til USA og NATO. Forslaget krevde at Ukraina forble nøytralt og at NATO-styrker ble trukket ut av Øst-Europa – et krav som ble avvist uten forhandling.
I russiske øyne var invasjonen derfor ikke først og fremst et erobringsprosjekt, men et forsøk på å stanse det de så som en langsom, men målrettet integrasjon av Ukraina i NATO – en prosess som de oppfattet som en eksistensiell trussel. For Kreml var dette ikke ulikt hvordan USA ville reagert dersom Russland eller Kina hadde etablert militærbaser i Mexico eller Canada.
Jens Stoltenberg bekreftet selv i 2023 at
«President Putin erklærte høsten 2021, og sendte faktisk et utkast til en traktat som han ønsket at NATO skulle signere, hvor NATO skulle love ingen ytterligere utvidelse. Det var det han sendte oss, og det var en betingelse for å ikke invadere Ukraina. Selvfølgelig signerte vi ikke det. Det motsatte skjedde. Han ville at vi skulle signere et løfte om aldri å utvide NATO. Han ville at vi skulle fjerne vår militære infrastruktur i alle allierte land som har blitt med i NATO siden 1997 – altså halvparten av NATO. Hele Sentral- og Øst-Europa. Vi skulle trekke NATO ut fra denne delen av alliansen og innføre en slags B-medlemskap, eller medlemskap på andre klasse. Vi avviste det. Så han gikk til krig for å forhindre mer NATO, nærmere sine grenser. Han har fått det stikk motsatte. Han har fått mer NATO-tilstedeværelse i den østlige delen av alliansen, og han har også sett at Finland allerede har blitt medlem, og at Sverige snart vil bli fullt medlem. Dette er bra for de nordiske landene. Det er bra for Finland og Sverige. Og det er også bra for NATO. Og det viser at da president Putin invaderte et europeisk land for å forhindre mer NATO, så fikk han det stikk motsatte.»
Refleksjon: Når en stormakt ser sin sikkerhet truet over flere tiår, hvor går grensen mellom selvforsvar og aggresjon?
RANDs strategi for å svekke Russland
RAND Corporation, en av USAs mest innflytelsesrike tenketanker innen sikkerhetspolitikk, utarbeidet allerede i 2019 en omfattende rapport med tittelen Extending Russia: Competing from Advantageous Ground. Der analyseres hvordan USA og dets allierte kan utnytte Russlands økonomiske og militære sårbarheter, og rapporten skisserer konkrete tiltak for å påføre Russland strategiske kostnader. Bevæpning av Ukraina, økt NATO-tilstedeværelse i Øst-Europa og økonomiske sanksjoner nevnes alle som strategiske verktøy.
Refleksjon: Er det mulig å forstå Russlands handlinger uten å se dem i lys av denne langvarige strategien? Hvor går grensen mellom strategisk press og provokasjon?
Fredsforhandlingene som ble stanset
Våren 2022 så det ut til at krigen kunne få en tidlig avslutning. I forhandlinger i Istanbul nærmet partene seg en avtale som ville innebære ukrainsk nøytralitet, ingen NATO-medlemskap og sikkerhetsgarantier fra flere stormakter. Ukrainas eget presidentkontor la 29. mars 2022 ut sitt offisielle forslag til sikkerhetsgarantier.
Men denne prosessen stoppet brått opp etter at Storbritannias statsminister Boris Johnson besøkte Kyiv i april 2022. Ifølge både ukrainske og tyrkiske kilder skal han ha formidlet at Vesten ønsket en langvarig konflikt for å svekke Russland. Dette ble bekreftet av Tyrkias daværende utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu.
Refleksjon: Hva betyr det for Ukrainas uavhengighet når avgjørende fredsprosesser stoppes på grunn av ytre press? Hvem tjener egentlig på en langvarig krig?
Trump og kursendringen i 2025
Med Donald Trumps retur til Det hvite hus i 2025 har USAs politikk tatt en dramatisk vending. Trump har varslet at USA ikke lenger skal fungere som garantist for langvarige kriger. Trump har også vært tydelig på at han vil presse fram fred – uansett om det betyr smertefulle kompromisser for Ukraina.
Denne kursendringen er del av et større oppgjør med den globale innblandingen som har preget amerikansk utenrikspolitikk siden 1990-tallet. Under Trump skal USA prioritere egne grenser, økonomi og industri – mens den såkalte “dypstaten”, bestående av sikkerhetsbyråkrater, tenketanker og våpenindustri, skal miste sin innflytelse.
Refleksjon: Vil denne kursendringen føre til varig fred i Ukraina – eller etterlate landet alene og svekket i møte med en mektig nabo?
Ukraina – brikken som ble forlatt
Ukraina, som ble lovet vestlig støtte så lenge det trengtes, har i realiteten blitt brukt som et verktøy for å svekke Russland. Når USA nå trekker seg ut, står Ukraina tilbake med hundretusener av døde, en knust økonomi og store tap av territorium. De vestlige sikkerhetsgarantiene som ble forespeilet i 2022, har vist seg å være lite verdt når stormaktenes interesser skifter.
Refleksjon: Hvilket ansvar har Vesten for å rydde opp i konsekvensene av sin egen strategi? Kan Ukraina noen gang oppnå reell uavhengighet så lenge landet brukes som brikke i andres spill?
Finnes det en enkel løsning?
Når vi ser på Ukraina-krigen i lys av denne historien, blir det klart at det ikke finnes enkle svar eller heltefortellinger. Krigen er brutal, ulovlig og tragisk – men den er også et produkt av tiår med stormaktsrivalisering, uinnfridde løfter og strategiske feilgrep. Hvis vi virkelig ønsker fred, må vi være villige til å se hele bildet – og forstå at varig stabilitet kun kan bygges på gjensidig respekt og reelle sikkerhetsgarantier for alle parter.
Refleksjon: Kan fred oppnås før både Vesten og Russland anerkjenner hverandres legitime sikkerhetsbehov? Eller er Ukraina dømt til å forbli en slagmark for andres ambisjoner?
Engelsk versjon av analysen:
Kilder
Historisk bakgrunn: NATO-utvidelse og løfter til Russland
USA og Maidan-kuppet 2014
🔗 https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957
🔗
NATO og Ukrainas integrasjon
🔗 https://www.nato.int/cps/en/natolive/topics_37750.htm
🔗
🔗 https://www.nato.int/cps/en/natohq/opinions_214041.htm
Forhandlingene 2022 og avtaleforslag
🔗 https://www.ft.com/content/7b341e46-d375-4817-be67-802b7fa77ef1
🔗 https://static01.nyt.com/newsgraphics/documenttools/a456d6dd8e27e830/e279a252-full.pdf
Boris Johnsons rolle
Jens Stoltenberg (NATO) forklarer at Russland angrep for å stanse NATO (2023)
🔗
Stephen F. Cohen: NATO expansion and Russia (2010)
🔗
RAND Corporation og strategien for å svekke Russland
🔗 https://www.rand.org/pubs/research_briefs/RB10014.html
Trumps linjeskift og stans i militær bistand
🔗 https://www.bbc.com/news/articles/c9deq4ypx57o
Ukraina – økonomisk og militært svekket
🔗 https://www.worldbank.org/en/country/ukraine
Bonus (Ukraina-krigen på 2 minutter)
🔗
Takk til min nye avanserte tekstbehandler (AI) som gjør det så mye lettere å organisere informasjonen og forbedre setningene slik at skrivingen går fortere.
Flott info. Helt utrolig at våre MSM ikke gir befolkningen skikkelig faktainformasjon. Du gjør en særdeles viktig jobb. Det triste er at du skulle nådd langt flere. Men det vil endre seg, så jeg håper vi blir mange som heier på deg.
Veldig fin, oversiktlig og lærerik gjennomgang av hendelsene som ledet opp til krigen i Ukraina!