ANALYSE: Pengesystemet i fritt fall?

Markedene faller, rentene stiger – og verdier fordamper. Vi står midt i et krasj i sakte film. Er det tilfeldig, eller en del av en større omstilling? Og viktigst: Hva skjer med pengene dine?

Verdensøkonomien vakler – som en kropp ute av balanse

Kroppen er sliten. Hodet vokser. Jeg sammenligner systemet med en kropp: Folket er kroppen – den som bygger, produserer og skaper. Finanseliten er hodet – den som styrer blodomløpet, altså pengestrømmen. Og i stedet for å gi næring til hele kroppen, tapper hodet systematisk kreftene våre.

Når krisen kommer, tappes kroppen for blod – og får akkurat nok fortynnet næring (inflasjon) tilbake til å overleve. Så kommer neste runde. Neste krasj. Snart klarer ikke kroppen mer.

Foto av Anirudh

Det store krasjet

David Rogers Webb sa i et intervju 11. april 2025 at The Great Taking nå er i gang. Det vi ser, er ikke bare et økonomisk krasj – men en kontrollert nedtur der pengene ikke flytter seg til andre hender eller trygge havner, slik de vanligvis gjør i krisetider. I stedet forsvinner de helt ut av systemet. Dette har aldri skjedd før, sier Webb.

JP Morgan har stupt over 18 prosent – uten noen åpenbar grunn. Teknologigigantene følger etter. Rentene stiger. Dollaren vakler. Det ligner ikke kaos – det ligner koreografi.

I 1929 kollapset markedene. Millioner mistet alt. Tilliten forsvant. Den store depresjonen ble en systemkrise som rystet verden i tiår. Det startet med spekulasjon og gjeld, forsterket av handelskrig og proteksjonisme. Nå ser vi lignende trekk igjen – i digital og kontrollert form.

Den store depresjonen som startet i 2029

Blodfortynnende

Når kroppen vakler, lanserer hodet neste versjon av spillet. David Rogers Webb viser hvordan eierskap til aksjer, fond og bankinnskudd i praksis er flyttet fra folk og over til systemet. Juridisk er verdiene dine ikke direkte dine lenger – de kan beslaglegges, fryses eller forsvinne. Din økonomiske trygghet finnes kun så lenge systemet lar deg ha den.

Samtidig er selve blodet i systemet – pengene – ikke lenger nærende, etter gjentatt blodfortynning. Etter at gullstandarden ble droppet i 1971, ble penger redusert til gjeld. Kreditt. Tall på en skjerm. Og jo mer det trykkes, jo mindre er hver dråpe verdt. Inflasjonen tapper deg for kjøpekraft uten å ta en eneste krone fra kontoen din. Det ser ut som du har verdier – men de smuldrer i stillhet.

Systemet blåser opp bobler og lar dem sprekke med kirurgisk presisjon. Først kunstig vekst. Så plutselig fall. Børskrakk og rentehopp fjerner verdiene dine på sekunder. Og det som gjenstår, samles opp av de få som kontrollerer spillereglene.

Det kan se tilfeldig ut. Men mønstrene i historien sier noe annet. Pengene flytter seg ikke lenger til trygge havner – de forsvinner. De sirkulerer ikke, de trekkes systematisk ut. Hodet har skrudd igjen kranen. The Great Taking er kanskje ikke bare et ran – men en nøye planlagt tapping av hele blodomløpet.

Blåøyde politikere

Programmerbare digitale sentralbankpenger (CBDC) er lansert som neste steg. De kan spores, begrenses og tilbakekalles. De ser ut som penger – men fungerer som lenker. Du eier dem – bare så lenge noen lar deg gjøre det.

Under Arendalsuka 2023 stilte jeg Sveinung Rotevatn (Venstre) et viktig spørsmål: Skal politisk bestemte begrensninger få styre når og hva folk får bruke sine egne penger på?

Han innrømmet at det var en reell bekymring, og trakk selv paralleller til Kina. Likevel hadde han tillit til at systemet kunne “utformes riktig”.

Men dette er blåøyd. Troen på at god design kan demme opp for misbruk, er naiv i møte med en virkelighet der makt stadig konsentreres, og teknologi allerede gjør det mulig å detaljstyre hvert økonomiske valg. Når infrastrukturen for kontroll først er på plass, er det ikke lenger snakk om om den blir brukt – men når.

Da forsvinner friheten. For når penger ikke lenger er frie til å brukes som vi vil, er det ikke bare økonomien som endres – men selvråderetten. Da blir penger politiske våpen.

Handelskrig eller maktskifte?

Trumps handelskrig kan ved første øyekast virke som en alternativ form for krigføring. En økonomisk dragkamp der våpen er byttet ut med toll, barrierer og importrestriksjoner. Mindre blod, men fortsatt kamp. En måte å håndtere stormaktskonflikter uten å sende unge menn i uniform.

Men kanskje var det mer enn som så. Kanskje det også var et kontrollert dødsstøt mot den globale økonomiske blodsirkulasjonen. Når handel strupes mellom verdens største økonomier, svekkes verdikjedene. Tilliten tørker inn. Systemet begynner å knekke i knærne. Og i vakuumet som oppstår, åpnes døren for noe nytt. En ny arkitektur, basert på digitale valutaer.

Det er likevel ikke teknologien som avgjør om fremtiden blir fri eller ufri. Det er hvem som kontrollerer den. Digitale penger kan utformes som redskaper for frihet – eller som lenker for kontroll. De kan programmeres sentralt – i sentralbankenes favør. Eller desentraliseres, til fordel for vanlige mennesker.

Hvem står egentlig bak?

Trump peker på Kina. Det er fiendebildet han maler. Men kanskje er det ikke Kina som er den egentlige motstanderen – kanskje er det Wall Street.

Trumps finansminister, Scott Bessent, har vært tydelig: Makten skal flyttes fra Wall Street til Main Street. «Nå er det folket sin tur,» sa han nylig til Tucker Carlson. Kanskje er det derfor Trump strammer til. Kanskje er ikke børsfallet et uhell, men en nødvendig renselse. Ikke symptomet, men kuren.

David Rogers Webb peker i en annen retning enn offentligheten vanligvis ser. Han hevder at det ikke er Kina, men USA selv som har designet The Great Taking – gjennom sentralbankene. En indre maktstruktur, uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus, og mektigere enn enhver valgt politiker. Sentralbankene, sier han, er det mest ondskapsfulle som finnes. De må bort.

Så hva om Trump går omveien? I stedet for åpen kamp, struper han handelsflyten. Svekker markedene. Trekker teppet under føttene på finanssystemet selv. Et indre angrep – ikke på nasjonen, men på strukturen som holder folket i et økonomisk grep. Et livsfarlig grep som i en overgang uansett vil være et økonomisk jordskjelv for vanlige folk.

Samtidig vokser USAs statsgjeld som en tikkende bombe. Rentene er høye – og det gjør gjelden stadig tyngre å bære. For å unngå full økonomisk kollaps, må de lange rentene ned. Men hvordan senker man renter i et marked som ikke lar seg styre direkte? En vei er gjennom frykt. Når markedene skjelver, søker investorene trygghet. De flykter ut av aksjer – og inn i statsobligasjoner. Og da presses rentene ned – helt av seg selv.

Rentene gikk ned i 2029.

Trumps kinderegg?

Hva om det vi ser nå, ikke bare er en nedtur? Hva om det er nøye planlagt – et slags kinderegg, pakket i en bevegelse med tre lag: redusere statsgjelden, flytte makt fra børsen til vanlige folk, og svekke dypstaten. Selv om det vil ryste vanlige folk i prosessen.

En kontrollert nedtur kan presse rentene ned – og det er akkurat det USA trenger for å unngå en gjeldsbølge som truer med å skylle over hele statsapparatet. Når Wall Street vakler, kan det åpne rom for ny politikk. En politikk for lokal verdiskaping, for ekte arbeid og produksjon – ikke spekulasjon.

Og kanskje, innerst i dette egget, ligger selve kjernen: et forsøk på å rive ned det systemet Webb kaller The Great Taking. Sentralbankenes grep. Den usynlige hånden som aldri slutter å ta.

«Nå er det folket sin tur», sa Bessent. Kanskje er det ikke bare et slagord. Kanskje er det en stille revolusjon. Selv om flere aktører tolker dette som en planlagt strategi, er det fortsatt uvisst hvorvidt utviklingen er styrt – eller et resultat av dyp systemisk ubalanse. Kanskje krasjet ikke er en krise – men en overgang. Ikke slutten på det gamle, men starten på noe nytt. Akkurat nå er det ikke lett å se i hvilken favør det ramler.

Hva kommer etterpå?

Kampen vi står i handler ikke om høyre eller venstre. Den handler om frihet eller kontroll. Om sentralisering eller desentralisering. Skal vi fortsette å leve i et system styrt ovenfra, eller bygge noe nytt nedenfra – der makten igjen sirkulerer blant folk?

Etter åtte år som folkevalgt så jeg hvor dypt problemet med maktkonsentrasjon stikker. Derfor utviklet jeg Folkestyret, som i disse dager relanseres som folkets verktøy for å bringe styringen tilbake til folket.

Det gamle systemet rakner. Mange har allerede sikret sine verdier i gull. Utenfor systemet. Gull kan ikke trykkes, programmeres eller overvåkes. Fysisk gull bevarer kjøpekraft, nullstiller inflasjon som måtte komme.

Tiden for blind tillit er over. Nå er det mot og ansvar som gjelder. Vi kan ikke vente på at systemet skal redde oss.

Sluttspillet

At fremtidens penger hovedsakelig blir digitale, er det liten tvil om. Spørsmålet er ikke om – men hvordan. Den avgjørende skillelinjen går mellom digitale sentralbankpenger (CBDC) og digitale penger bygget på frihet.

Begge kan bruke samme teknologi – som blokkjedeteknologi – men med helt motsatt effekt: Den ene gir total kontroll. Den andre gir reell eierskap og autonomi.

Sluttspillet handler derfor ikke om teknologi, men om makt. Blir systemet sentralisert, mister vi retten til å råde over egne midler. Blir det desentralisert, åpner det for en ny tid – der penger igjen er folkets eiendom, ikke statens verktøy.

Hvis det finnes ledere igjen i verden med et snev av etisk kompass, må de stå opp nå. For kampen om fremtidens penger er i gang – og det handler ikke bare om økonomi. Det handler om frihet.

Hva tenker du?

Setter du pris på det jeg skriver? Støtt gjerne arbeidet med en valgfri gave på Vipps 856198 – hver eneste støtte gir inspirasjon og mulighet til å fortsette å skrive og dele flere perspektiver. Tusen takk!

Du kan også lese mer av hva jeg har å tilby samt finne kontaktinfo på www.SusanneHeart.no

Til info: Jeg har hatt hjelp av AI til forbedring av språket.