KRIG: Når vanlige menneskers liv blir misbrukt i politiske og økonomiske interessekamper

Krigen i Ukraina ses av noen som en krig mellom USA og Russland i forkledning. Andre ser en kamp mellom en unipolar og en multipolar verdensorden. Uavhengig av dette lider mennesker stort.

Feb 27, 2023

Vi mennesker ønsker stort sett bare å leve i fred. Vi har det ikke i oss å plutselige finne på å bombe våre naboer inn i død og elendighet. Men hvilke entiteter er det som har slike interesser?

En kjensgjerning er at krig er industri. Dessverre. En industri som går til grunne uten fortsatt økonomiske vekst gjennom stadig mer krig.

Krig er også maktkamp. En maktkamp der stater og etterretning jobber med hemmelige planer og strategier for å oppnå enda mer makt.

For å prøve å forstå historien bak det som skjer i Ukraina i dag, tok jeg en titt innom FN-sambandet sin side. Ut fra informasjonen jeg fant der har jeg laget en slags oversikt over de viktigste punktene i historien.

Selv om bildet som tegnes nok på ingen måte er godt nok balansert eller helt uttømmende, mener jeg likevel at mye av denne informasjonen burde kommet bedre ut til folk - i et mediebilde som er altfor preget av ensidig propaganda.

Det store spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hvorfor ble ikke NATO lagt ned etter at den kalde krigen var over og hvorfor presset EU Ukraina ut av sin nøytrale posisjon?

“Ikke en tomme mot øst”

Men først litt fra en sak i VG som beskriver møtet i Moskva i 1990 mellom Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov, Sovjetunionens siste president; og James Addison Baker, utenriksminister i regjeringen til president George H. W. Bush. Det var i dette møtet sistnevnte lovte at NATO ikke skulle utvide seg mot øst. Nåværende president i Russland, Vladimir Putin, mener at NATO har brutt dette løftet 14 ganger og at det nå er nok.

Min oppsummering fra FN-sambandets nettside om Ukraina-krigen:

Krigen som startet i 2014 med et statskupp

Ukraina-konflikten begynte først i 2014 og har foregått på ulike nivåer: mellom grupperinger innad i Ukraina; mellom ukrainske myndigheter og Russland; og mellom NATO og Russland. Det er en konflikt om landområder, makt og sikkerhet, hvor spørsmål knyttet til historie, identitet og folkerett er viktig.
De underliggende årsakene må også ses i lys av forholdet mellom Russland og USA. I dette perspektivet er Russlands handlinger i Ukraina en reaksjon på NATOs utvidelse østover siden Sovjetunionens fall. Planer om et ukrainsk NATO-medlemskap blir sett på av Putin-regimet, som at USA/NATO har gått for langt.

NATO ble opprettet i 1949 på grunn av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Det ble opprettet militærbaser i medlemsland.
I 1990, året før oppløsningen av Sovjetunionen og dermed slutten på den kalde krigen, lovte USA i et møte i Moskva å ikke utvide NATO “en eneste tomme mot øst”.
Fra 1922 var både Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen som ble oppløst i 1991 og Ukraina erklærte seg som en selvstendig stat.
Fram til 1954 tilhørte Krimhalvøya den russiske delen av Sovjetunionen og fortsatt er befolkningen der etnisk russisk. Det er de også i de østlige delene av Ukraina.
Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var etniske russere.
Da den kalde krigen var over i 1991 burde NATO vært lagt ned.
NATO vokste i stedet kraftig og tok opp i seg mange av de tidligere Sovjetunionen-republikkene. Det betydde flere amerikanske militærbaser rundt Russland.
I 2008 vedtok NATO å jobbe for at Ukraina skulle bli medlem.
Men Ukraina hadde interesse av et godt forhold til begge sine naboer; både Russland og EU. De ville være alliansefri. Dette ønsket ikke EU.
Vest-ukrainerne har vært EU-tilhengere, mens øst-ukrainerne har foretrukket Russland. Altså et splittet land.
EU tilbød deretter Ukraina en avtale som ville føre Ukraina nærmere EU og krevde samtidig at Ukraina da avsto fra økonomisk samarbeid med Russland.
EU-forslaget presset president Viktor Janukovitsj til å måtte velge side selv om landet egentlig ønsket å samarbeide med begge sider og folket var delt.
Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland som skapte krisen i Ukraina. Et ja til presset fra EU ville ført til større avstand til Russland.
Derfor avstod president Janukovitsj fra å undertegne assosieringsavtalen med EU, og gjorde en avtale med Russland i stedet.
EU-tilhengerne demonstrerte i hovedstaden Kiev, hvor flere hundretusen deltok, fra november 2013.
I februar 2014 fjernet parlamentet den demokratisk valgte presidenten Viktor Janukovitsj på ulovlig og udemokratisk vis.
Handlingen defineres som et statskupp siden de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer, og ikke hadde det 3/4 flertall, som grunnloven krever for en slik avgjørelse.
Russland mente at Vesten hadde hjulpet demonstranter – flere av dem nynazister – å avsette den demokratisk valgte presidenten, for deretter senere å få en illegitim, pro-vestlig ledelse i Ukraina, som skrev under på assosieringsavtalen med EU.
Russland reagerte på avsettelsen av Janukovitsj med å ta kontrollen over Krimhalvøya med bruk av væpnede styrker.
Deretter ble det avholdt valg på Krim om å slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. (Et problem det internasjonale samfunnet så med valget var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik type avgjørelse på egenhånd?! Er det ikke folket selv som bestemmer i et demokrati?)
I mars 2014 annekterte Russland Krim for å unngå at Krim kunne bli brukt som NATO-base.
Russland ga også støtte til prorussiske opprørere i Donetsk og Luhansk øst i Ukraina, noe som førte til kamper der fra april 2014.
Selv om 17% av innbyggerne i Ukraina var etnisk russiske, ble disse likevel fra 2014 nektet retten å ha russisk som offisielt språk. Det bygget seg opp en fiendtlighet mot den russiske minoriteten i Ukraina.
Vesten innførte sanksjoner mot Russland. Russland reagerte med sanksjoner mot Vesten. USA bidro samtidig med en militær opprustning av det ukrainske forsvaret.
Russland har i praksis blitt innsirklet av amerikanske militærbaser, noe som provoserer og har ført til konflikt.
I desember 2014 vedtok parlamentet at Ukraina skulle gå bort fra sin status som alliansefri og heller jobbe for et NATO-medlemskap.
Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, er blant flere som har uttalt at å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser».
Våren 2019 ble Volodymyr Zelenskij valgt til Ukrainas nye president og startet samtaler for å finne en løsning.
Russland mente at Ukraina må akseptere de pro-russiske separatistene sitt ønske om mer selvstyre og deres rett til å bruke det russisk språk.
Ukraina mente at Russland må slutte å støtte separatistene og trekke seg ut av Øst-Ukraina.
Konfliktnivået steg igjen i 2021, da Russland beskyldte Ukraina for å ha flyttet større våpen inn i konfliktområdet. Russland var også kritisk til at den ukrainske presidenten, Zelenskyj, hadde sensurert den russisktalende opposisjonen i Ukraina ved å stenge tre av deres TV-kanaler.
Russland sin militære tilstedeværelse økte betraktelig i grenseområdet mot Ukraina i april 2021.
Dette fikk USA og resten av NATO til å reagere og øke sitt militære nærvær - selv om Ukraina ikke var medlem.
Russland krevde garantier for at ikke Ukraina skal innlemmes i NATO.
Krisen tilspisset seg 21. februar, da Russland anerkjente de to utbryterrepublikkene øst i Ukraina, i Donetsk og Luhansk, som selvstendige stater.
Russland gikk deretter til angrep på Ukraina med regulære styrker 24. februar 2022.
Ifølge FN ble det drept over 14 000 mennesker i konflikten fra 2014 og frem til invasjonen i 2022.

Ukraina-konflikten har blitt diskutert i FNs sikkerhetsråd. Siden Russland er både en part i konflikten og har vetorett i Sikkerhetsrådet, vil ikke Sikkerhetsrådet kunne fungere som et effektivt politisk organ som vedtar sanksjoner. Det vil først og fremst kunne være et forum for samtaler mellom partene, og utføre symbolske avstemninger.

Det ble holdt et møte i FNs sikkerhetsråd forrige uke. Med Norges påståtte rolle i sprengningen av Nord Stream rørledningene har vi plutselig fått en helt ny og meget ubehagelig vridning på historien.

Jeffrey Sachs taler til FNs sikkerhetsråd

Vi trenger flere som Jeffrey Sachs i verden tenker jeg. Her taler han til FN's sikkerhetsråd angående etterforskningen av eksplosjonen på Nord Steam rørledningene.

Raymond McGovern taler til FNs sikkerhetsråd

Vi trenger også flere som Raymond McGovern i verden. Han har 30 år bak seg i CIA som analytiker. Her taler han også til FN's sikkerhetsråd - med en innsikt og menneskelighet vi virkelig trenger for å stoppe verdens lederes destruktive fremferd.