Hva som faktisk skjedde i forkant av Debatten på NRK 18. november 2025

Jeg gikk inn i Debatten for å snakke om medier som former virkeligheten mer enn de formidler den. Jeg var ikke forberedt på å få demonstrert poenget mitt så tydelig, i realtid, på direkten.

Jeg gikk inn i Debatten for å snakke om medier som former virkeligheten mer enn de formidler den. Jeg visste det kom til å bli krevende, men jeg var ikke forberedt på å få demonstrert poenget mitt så tydelig, i realtid, på direkten.

Før sending ble jeg forsøkt ledet bort fra det jeg ville ta opp. Under sending ble jeg avbrutt da jeg tok det opp likevel. Og etterpå flommet det inn hundrevis av meldinger og en full storm på sosiale medier. Folk fikk et glimt av hva som skjer bak kulissene. Denne kvelden viste meg hvor sårbar sannheten er når mektige redaksjoner bestemmer hva som får slippe gjennom, og hvorfor jeg ikke kan la være å si det som må sies.

Debatten-redaksjonen ringte meg rundt klokken 17 samme dag og inviterte meg til kveldens sending. Grunnen var artikkelen min «Redaktørstyrt eller styrte redaktører?» og temaet om forholdet mellom redaktørstyrte medier og alternative. Jeg skulle delta fra studio i Stavanger. Jeg takket ja og begynte å forberede snakkepunkter direkte fra artikkelen.

Et par timer før sending ringte redaksjonen igjen. Nå fikk jeg beskjed om at alle de alternative stemmene skulle ta med én konkret nyhetssak som de ville utfordre de etablerte mediene på. Jeg svarte at poenget mitt handlet om det systemiske, og at et enkeltcase ville gi et snevrere bilde. Svaret var at dette likevel var formatet, og at jeg måtte sende mitt eksempel på sms. Det ble ikke gitt noen tidsfrist.

Jeg lette etter en sak som kunne illustrere problemet uten å redusere budskapet. Jeg valgte en NRK-sak om overdødelighet fra 12. september i år der ekspertene måtte spekulere på grunn av manglende tall. Min utfordring var ikke rettet mot FHI, men mot mediene. Spørsmålet mitt var hvorfor ingen redaksjoner hadde hentet tallene som kunne gitt et faktisk svar. Dette er medienes ansvar i et demokrati, og eksempelet passet inn i kveldens overordnede tema.

Jeg sendte eksempelet etter omtrent en halvtime og ringte for å sjekke at han hadde mottatt det. Kort tid etter ringte redaksjonsmedarbeideren tilbake og sa at redaksjonsledelsen mente saken kom for sent og var for komplisert. Jeg spurte hva som var komplisert, og hvorfor mediene trengte forberedelsestid for å svare på en innvending de selv hadde bedt om. Jeg fikk ikke noe klart svar, kun at eksempelet ikke kunne brukes.

Jeg fikk da beskjed om å gå tilbake til den systemiske kritikken likevel. Samtidig satt jeg igjen med en følelse av at eksempelet mitt kom ubeleilig. Det var spesielt merkelig siden programmet handlet om hvilke innvendinger man har til de etablerte mediene.

I tillegg ble det tydelig at de etablerte stemmene fikk helt andre rammer enn oss andre. De måtte få spørsmålene på forhånd og trengte tid til å forberede seg, mens jeg selv ikke fikk noen informasjon om hva jeg ville bli spurt om. Jeg måtte svare på direkten, uten manus og uten regi. Denne forskjellen i forberedelsestid sier sitt om hvilke rammer man opererer innenfor når man kommer utenfra og løfter spørsmål redaksjonene ikke har kontroll over.

Da jeg kom på lufta rundt 25 minutter inn, spurte Solvang hvorfor jeg mener at redaktørstyrte medier river ned demokratiet, som jeg hadde skrevet i min artikkel. Jeg svarte på systemnivå og beskrev opplevelsen mange har av å bli programmert fremfor informert. Han avbrøt og ba om et konkret eksempel. Hadde han ikke spurt, ville det ikke vært naturlig å ta eksempelet frem, nettopp fordi redaksjonen tidligere hadde sagt at det ikke kunne brukes. Jeg nevnte likevel eksempelet jeg hadde forberedt etter deres ønske og presiserte at utfordringen var rettet mot mediene.

I artikkelen «Forskere: – En pågående folkehelsekrise av historiske dimensjoner» jeg refererte til slo NRK selv alarm om overdødelighet, og lot ekspertantakelser ta plassen til faktiske data. Publikum ble presentert for gjetninger om hva som kunne være årsaken, i stedet for en enkel og objektiv gjennomgang av tallene som allerede finnes. En grunnleggende sammenligning etter vaksinestatus ville umiddelbart avdekket om overdødeligheten hang sammen med vaksineringen eller ikke, særlig fordi økningen oppstår samtidig som vaksineringen starter og ikke da pandemien begynte. Når slike helt sentrale spørsmål ikke stilles, og når medier fyller tomrommet med spekulasjoner fremfor fakta, blir ikke befolkningen informert, men programmert. Det er dette som er kjernen i min kritikk.

Jeg ble avbrutt med at FHI ikke var til stede, og at vi derfor ikke kunne gå inn i saken. For meg fremsto dette som en retorisk måte å avfeie eksempelet på, siden utfordringen ikke var rettet mot FHI, men mot medienes manglende vilje til å grave. Solvang sa at de hadde tatt poenget, og temaet ble endret brått og mine innspill ble hengende i luften helt uten oppfølging.

I etterkant er det mange som har reagert på både avbrytelsen og kontrollen av hvilke innvendinger som ble tillatt. Reaksjonene har vært kraftige. Det har utviklet seg til en storm i sosiale medier, og jeg har fått hundrevis av meldinger fra mennesker som takker både for at jeg tok opp temaet overdødelighet og for at jeg turte å være «ulydig» slik at de fikk se hvordan redaksjonene faktisk jobber. Responsen viser at det ikke bare var jeg som opplevde situasjonen som illustrerende for et større problem.

Når man ser hendelsesforløpet i ettertid kan man si at jeg på en måte lurte redaksjonen ved å likevel ende opp med å bruke caset. Men sannheten er at jeg forholdt meg til instruksene de ga. Tilfeldighetene ville det slik at Solvang likevel spurte direkte om det redaksjonen hadde forsøkt å ta ut av debatten, og da var det naturlig for meg å svare med det eksempelet jeg faktisk hadde forberedt.

Jeg har deltatt i Debatten tidligere og opplevd å bli forberedt i én retning av redaksjonen, for så å få helt andre spørsmål i studio. Den gangen gjorde det at jeg ikke fikk frem det budskapet jeg hadde avtalt på forhånd. Denne gangen møtte jeg derfor mer forberedt på at ting ikke alltid blir som forespeilet. Jeg bestemte meg for å stå tydeligere i det jeg faktisk ønsket å si, og være trygg på å svare på strak arm når situasjonen krevde det.

Vi drukner i ferdigtygde sannheter, slik jeg beskrev i artikkelen min «Redaktørstyrt eller styrte redaktører?». Redaktørstyrte medier skal sikre uavhengighet, sannhet og kritisk distanse, men i dag ser vi det motsatte. Redaksjoner som skulle «fremme en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk» har blitt en del av et system som programmerer både dem og oss. Når BBC, Reuters, AP, NRK og de store teknologiplattformene samarbeider om hvilke temaer som skal nå offentligheten og hvilke som skal fjernes, får vi ikke lenger frie medier. Vi får et sannhetsregime. Og når NRK selv blåser opp gjetninger til sannheter, lar dramaturgi erstatte fakta og klipper virkeligheten til, skapes ikke opplysning. Det skapes en befolkning som føler før den tenker.

Det som skjedde i Debatten illustrerte akkurat dette. Folk ønsker å bli informert, ikke styrt. Når medier velger bort innvendinger som utfordrer det etablerte narrativet, er det ikke lenger publikum som får forstå virkeligheten, men redaksjonene som designer den. Dette var hele poenget med artikkelen min. Når utvalget av spørsmål, eksperter og vinklinger bestemmes ovenfra, får vi ikke et åpent ordskifte, men en form for redaksjonell regi som skjuler mer enn den avslører. Et demokrati kan bare fungere når sannhet og fakta får slippe frem uten filtrering. Kvelden på Debatten viste hvor lite rom det er blitt for temaer som utfordrer maktstrukturer i mediene, og hvor raskt ubehagelige problemstillinger ryddes bort i stedet for å belyses. Det er et varselsignal – ikke bare for mediene, men for hele demokratiet.

Se Debatten her.